Jeg er en knallblid og utadvendt jente. Jeg snakker bare dritt om andre til min beste venninne og/eller min samboer. (noen må jeg jo bruke for å lufte min irritasjon eller frustrasjon) Jeg hilser alltid først når jeg møter noen jeg har sett før eller kjenner. Det er alltid et blidt "hei-hei". Jeg er imøtekommende, hyggelig og arbeidssom. Jeg gjør en god jobb på jobben og jeg vet jeg blir satt pris på av mine nærmeste.
Dette er ingen kontaktannonse. Det er heller et spørsmål. Spørsmål om hvorfor verden er slik den er. Kanskje ikke verden heller egentlig. Men nå skal jeg ikke ro meg helt bort; jeg skal komme til poenget;
kvinner. kjærringer. bitches. DÅSER!
Jenter. Som man har jobbet med mer eller mindre i to år. Hvordan går det ann å IKKE hilse når man sier hei? Hvordan går det an å ignorere folk når man møter de ute på et utested og man sitter på bordet ved siden av (sammen med mange fler fra samme arbeidssted) og ikke spør om vi skal sette bordene sammen så det blir mer sosialt, men heller snur ryggen til og danner en liten kvartett; tre dåser og en mann som håper på å få noe pels på knaggen, så han snur likedan den kalde skulderen mot.
mannfolk!
Dåser. dåser.