"Det trekker jo litt her da, men det blir man med tiden vant med", sa han. Jeg sto og så på ham. Han kjente nok ikke meg igjen. Det skal mye til for at han kjenner igjen noen som helst vil jeg tro. Han er narkoman. Han var i hvertfall narkoman. Den gang jeg jobbet i banken.
Dagen etter pensjonsutbetalinger kom han innom. Om han kunne få forskudd. Han hadde en regning han ikke hadde fått betalt. Jeg gav ham 500,- fra kontoen sin. Minus på kontoen en måned til. Jeg forventet ham innom en gang til. Maks tusen kroner i minus. Ellers så får han brev fra banken.
"Jævli lite folk her for tia også. Mest etter klokka tre. Du sku’ sett på lørdag, da var det faen meg fullt her". Åja, sier jeg og litt usikker på hva jeg skal svare. Om jeg skal si noe i det hele tatt? Jeg prøver meg med noe…det virker som om han har lyst til å slå av en prat, fortelle om livet sitt og ting som opptar ham; sitter du her hver eneste dag fra morgen til kveld, spør jeg. "Ja, jeg gjør det. Hver jævla dag. Litt irriterende også nå når det er så jævli lite folk, for jeg bruker jævli lang tid på å komme meg hit og hjem igjen om kvelden".
Der sitter han. Han ser ren og velstelt ut, men klærne bærer preg av å ha sett bedre dager. Slitt og litt revnet her og der. Håret gredd i sin sedvanlige sideskill. På den samme stolen i krom og med rosa ull-puter.
Folk stresser forbi. Ut med hendene fulle av poser. De har shoppet. Sikkert klær og leker. Sko. Klær de helt sikkert ikke har bruk for og leker barna strengt tatt ikke trenger. Shoppingsultne hvis øynene skriker etter å få tilfredsstilt et behov. Behov for anerkjennelse og bekreftelse. I å kjøpe noe nytt. Noe mer.
Der sitter han. Mellom turkise og limegrønne ballonger sammen med turkise og limegrønne shoppingposer i papir. På rekke og rad langs gelenderet på begge sider – alt toppet med plakater hvor det står "shoppingfestival". Hele senteret er pyntet med disse grelle ballongene.
For hvem? For denne mannen som sitter midt oppi det hele er det vel neppe noen shoppingfest. Heller en overlevelsesfest.
Han reiser seg opp og fortsetter å prate litt. Jeg spør hvor mange magasiner (=Oslo) han selger om dagen. Det varierer visst, men mellom tretti og førti sier han. Jeg finner febrilsk frem min hjernekalkulator som går på autopilot; hvis han får 20 kroner for hvert magasin han selger oog selger 40 om dagen, så får han 800 kroner dagen. Åtte hundre kroner dagen.
Dette vil politikerne at de skal betale skatt av. Jeg vemmes!
Disse pengene er alt han får. Han får ikke arbeidsledighetstrygd eller noe. Men han har søkt om uføretrygd. Sykkolågen hans har for lengst sendt papirene. Behandlingstiden er fire måneder, men nå har det gått 11. Han venter en avgjørelse rett rundt hjørnet. Når den er innvilget så skal han trappe ned på jobbingen. Det er mye reising og mye sitting og gjøre det samme hele tiden. Men han vil fortsatt jobbe. Han liker å ha noe å gjøre.
Snart er det vinter. Snart er det jul. Vinter gjør at det er kaldt. Jul gjør at han selger fler magasiner. Så smiler han. Jeg sier at jeg må komme meg av gårde, jeg skal hente barna i barnehagen. Han ønsker meg en fortsatt fin dag. Selv vet jeg at han helt sikkert ikke har en veldig fin dag, så jeg sier "ha en fin kveld du også". Det håper jeg han fikk.
Jeg tenker ofte på de andre. De andre som ikke har det jeg tar for gitt. Skulle gjerne gjort mer. Men hva kan jeg gjøre?
Jeg vet hva jeg har gjort tidligere. Da vi bodde i blokkene på Løvenstad så var det to eldre damer i blokka. Når julen nærmet seg, så ringte vi på døren med en blomst til dem. En julestjerne. De fikk ikke besøk. Noen ganger var vi der med kake i romjulen. Hunden til hun ene fikk alltid rester. Rester fra familiens bord. Familien damen en gang hadde men ikke har lenger.
Man kan si hva man vil om skole, karakterer, grader og titler. Uten det mellommenneskelige så kommer man ikke langt. Verden vil aldri kunne bestå av kun rike. Rike på penger. God og kraftig økonomi. Det vil alltid være tapere. Det vil alltid være ensomme. Det vil alltid være de som faller mellom stolene i systemet. Det vil alltid være noen som trenger en hjelpende hånd. Da hjelper det ikke om du har aldri så bra tittel.
Om alle kunne. Jeg vet alle kan. Det handler om å jekke seg sjæl ned fra den hvite hesten et par hakk. Prøv å ri en ponny noen ganger. Eller kryp. Sammen med de som ikke har det like bra som deg.
Et varmt smil koster så lite men gir så mye. Prøv da vel?