..for selvom jeg anstendig ba mamma om å komme tilbake i mine drømmer, så har jeg ikke sett snurten av henne. Så jeg dro på besøk i dag. Til henne. Og til mormor.
De bød på visne blomster, sprekkferdige rosebusker, smil, tårer og savn. Og jeg som bare ville ha en god klem?
Faen så vanskelig livet er noen ganger. Livet uten menneskene som har gitt ubetinget kjærlighet fra man var en navle stor. Menneskene som alltid var der og som alltid stilte opp. Som man alltid ble bestevenn med igjen etter at man hadde hatt sine raseriutbrudd i tenårene. Livet uten den personen som alltid har betydd mest. Livet uten den man skulle slippe å begrave som tenåring. Livet uten den man hadde trengt mest når livet går i motbakke.
