Noen som kan sy liftgardin og har lyst til å sy en slik for/til meg?

 Pris?

//L

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Dette er ingen kontaktannonse. Det er heller et spørsmål. Spørsmål om hvorfor verden er slik den er. Kanskje ikke verden heller egentlig. Men nå skal jeg ikke ro meg helt bort; jeg skal komme til poenget;

 kvinner. kjærringer. bitches. DÅSER!

Jenter. Som man har jobbet med mer eller mindre i to år. Hvordan går det ann å IKKE hilse når man sier hei? Hvordan går det an å ignorere folk når man møter de ute på et utested og man sitter på bordet ved siden av (sammen med mange fler fra samme arbeidssted) og ikke spør om vi skal sette bordene sammen så det blir mer sosialt, men heller snur ryggen til og danner en liten kvartett; tre dåser og en mann som håper på å få noe pels på knaggen, så han snur likedan den kalde skulderen mot.

mannfolk!

 Dåser. dåser.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Jeg ser at bloggen min har fått en ansiktsløftning siden jeg var innom her sist. I mars. Hærregud. Mars. Lenge siden. Jeg har dog blogget fast på min andre blogg.

Jeg vil bare fortell at jeg lever. Jeg eksisterer. Jeg fikk bare litt mer enn nok av vg-blogg en liten stund. Nå tittet jeg innom, og så at en hadde lagt meg til som favorittblogger (av fire stk) og jeg tenkte at jeg må jo ha gjort noe fornuftig da jeg var her som fast veggpryd.

Siden sist har jeg ledd, grått, smilt, furta, tryna og reist meg opp igjen.

Det var noen nanoutspring fra mitt hjerte. Eller mine fingre? Eller en kombinasjon av hjerne, hjerte, sjel, fingre?

//Nattkvinnen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

//N

(blogg oppdatert på grunn av kommentar #1)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Men, du hadde ryki på et mer eller mindre kjedelig nachspiel. Du hadde det. Jepp.

//Nattkvinnen

Oppdatert: http://no.wikipedia.org/wiki/Kjetil_Tefke Kjetil Harry (!) Tefke på Wikipedia.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Men; da jeg åpnet denne, så fikk jeg et kontraflashback; esken kan bli til en bil med åpning oppå – type cabriolet. Er det fler som husker dette?

Det fine med bokstavkjeks er jo at man ikke tør spise så mange – i tilfelle man har lyst til å skrive noen ord. Man sparer på de mest brukte bokstavene, og vokaler som a og e må man ikke finne på å spise. Ikke er det mange u’er heller.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kanskje kommer fler enn du tror. Nå når du er i levende live, så har du kanskje noe uoppgjort med noen. Noen du skulle sagt til "jeg tilgir deg" eller "jeg er glad i deg" eller "jeg bryr meg om deg". Men du tør ikke. Du vil ikke. Du er kanskje bekymret for om personen i det hele tatt liker deg lenger.

Kanskje møter du en gammel venninne på byen. Dere er bare på hils. Kanskje kommer akkurat hun i begravelsen din og gråter mest. Kanskje skulle hun ønske dere var bedre kjent og kanskje hadde hun de samme tankene som deg; jeg vil si mer enn hei, men jeg føler at vi ikke er helt på nett. Har vi noe usagt mellom oss kanskje? Kanskje.

Hvis du fikk overvære din egen begravelse, er det noen du ville vært overrasket over å se på tredje rad? Hvis ja, ta kontakt med vedkommende neste gang dere sees. Si hei. Ikke bare med munnen, men vis med øyne og kropp at du søker mer enn et ”hei”. Hvis vedkommende stopper opp og gir deg et grundig hei tilbake – ta det som et tegn på at han/hun også ønsker noe mer enn bare å være på hils.

Døden. Hva er egentlig det? Blir vi borte for bestandig? Min gode venn og ateist sier at når han dør, så er han helt borte vekk. Kroppen blir markspist og råtner og hvis familien ikke ønsker disse tankene i hodet, så blir han vel sikkert kremert. Og lagt i en liten metallkrukke og senket ned i jorden. Hjernen og hjertet brennes opp. Eller spises opp av kjøttsultne virvelløse dyr flere meter langt der nede. Selv er jeg agnostiker. Jeg er litt usikker på om jeg bare blir borte eller om min sjel vil sveve hvileløst rundt og forsøke å prikke mine barn på skulderen og fortelle dem at jeg er lei meg for at jeg forlot dem og at jeg fortsatt elsker dem.

Vil man alltid være tilstede hvis man får evig liv? Vil man kunne "se" alt det de som er i levende live finner på av underfundigheter? Jeg har nemlig svært lite lyst til å overvære mitt barnebarns hyrdestund når han tar saken i egne hender. Kan jeg velge hva jeg vil se og ikke? Kan jeg på en måte lukke sjelen?

Er vi noe mer enn hjertet og hjernen? Har vi noen sjel som hverken kan brennes eller spises? I såfall, hvor blir denne sjelen, meg’et av når jeg dør? Forsvinner den opp til Gud i himmelen og står og banker på hos St. Peter og bekjenner sine synder for å se om det er en liiiten sjanse for evig liv og få audiens til det hinsidige, slik at du kan sveve rundt i verden og bare være til plage for de overtroiske? Kanskje dukke opp i gråaktig gjennomsiktig skikkelse i ny og ne og skremme vettet av hvermansen. Hvermansen som selvfølgelig må være egnet for å motta slike kontakter. Kontakter med evigheten.

Energi kan jo ikke bare forsvinne.

Hva vil familien din velge for deg? Kjenner de deg godt nok til å ta valg du ville valgt hvis du fikk lov å si "ja og nei" etter din død?

Hvilke blomster ville dine nærmeste valgt for deg? Ville du kanskje hatt en bårebukett som var helt hvit med masse liljer? Helt uskyldig bukett, for du har jo vært dydens barn hele livet. Eller velger de en med noe rødt i? For å fortelle alle gråtende som sitter på de jævlie trebenkene i over en time og lurer på når dette er over, at du var en elskverdig person? Kanskje velger de noe med gult i. Du var jo så snill og god. Eller kanskje en blanding av alle tre? For de så jo på deg som en som var så god og snill, elskverdig og pur uskyldig. Selv vet du jo at du godt kunne trengt en god dose mørke gerbera og fløyelslilla roser. Eller hva med litt tang og tare? Du var jo så knyttet til havet.

I denne nymotens tid, så kan du lage din egen begravelse på nett. I samsvar med hva utvalgte begravelsesbyrå kan tilby. Slagordet er "Bestille begravelse? Direkte på internett!" Fantastisk! Være seg alt fra bårebuketter, sanger, bønner, kiste, urne, gravsten og inskripsjon på stenen. Du bare klikker deg inn på en av de store begravelsesbyråenes nettsted og begynner ferden inn i en annen verden. Verden som skal være når du er død. Du får ikke oppleve dette du legger inn av ønsker, det er alle andre. Det er bare å klikke og velge i vei. Velg gjerne det dyreste. Du skal ikke betale likevel. De lagrer dine valg i sin database og tas frem ved behov. Behovet melder seg når du er død.

Hva med en mahognybeiset kiste i heltre, todelt og hengslet lokk? Todelt er fint, da kan de beskue ditt bleke og kalde ansikt uten å måtte se resten av den innsunkne kroppen. I tillegg er det veldig fint med ekstra mykt liggeunderlag. Velg en skikkelig bauta av en gravsten. Det er verktøy hvor du visuellt kan se steinen med skrift, ornamenter og valgt steinsort.

Vakkert med sort skrift på en hvit sten, er det ikke? Velger jeg ikke selv, så ender jeg vel opp med å ligge under en svart stein utformet som et hjerte med masse rød skrift og hjerter og kors om hverandre, det hele toppet med teksten "takk for alt".

Alt hva da? For alle mine gode og dårlige sider selvfølgelig. Så originalt. Jeg vil ha "hysj, jeg forsøker å sove her!". Jeg vil gjerne at noen skal huske meg som en som var glad med en liten snert humor. Jeg vedder herved med alle som leser dette at det ikke kommer til å skje. Kom i min begravelse. Det skal stå et glass velkomstrødvin å vente på dere.

Det finnes også en chattetjenste på nett. For øvrig samme nettsted som tilbyr å lagre dine ønsker for din begravelse. Der sitter det rådgivere klare til å ta i mot dine spørsmål i forbindelse med planlegging av gravferd. De svarer på det utroligste. På spørsmål om det finnes evig liv ville hun ikke svare. Det spørsmålet er grunnleggende for meg for å finne ut hva jeg skal velge til min begravelse. Vil nødig finne ut at jeg angrer på mine valg, for de er ganske så reversible etter at jeg dør.

Men hva er egentlig begravelsesbyråenes rolle? De skor seg på noe som skjer oss alle. Er det noe som er sikkert her i livet, så er det at vi skal dø. Er det noe vi sørger mest over, er det når noen dør fra oss. Det er ofte forbundet med dyp sorg, og da er man veldig sårbar. Vi vil selvfølgelig at begravelsen skal bli flott. Vi skal ære den døde, og da må vi ha det fineste og flotteste. Noen blir jo sittende med masse gjeld etter en begravelse har funnet sted.

De driver markedsføring mot de levende og de lagrer dataene, som de som nå er døde, en gang skrev, for så å finne det frem igjen i håp om å lure de etterlevende til å kjøpe det den avdøde ønsket.

Hvem er egentlig begravelsen for? De døde eller de etterlevende. Jeg er helt sikker på at man får mer enn en verdig begravelse uten to-delt kiste i mahogny og tykt silkefôr.

Selv vil jeg at min likskjorte skal ha lommer. Slik at jeg kan ta med meg velvalgte ting til himmelen og det evige liv. For vi kommer dit, gjør vi ikke?

//Nattkvinnen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg forstår at de som er eier av forretningen ikke ønsker det slik. Men man møter alltid på ansatte som jobber fordi de må og hater å være der og gjør det de kan for å forsure hverdagen til andre også.

Noen ganger møter man svært hyggelige kundebehandlere (som jeg så fint ønsker å kalle det) og når jeg møter en som er hyggelig, vennlig, hjelpsom og imøtekommende; ja da sier jeg det alltid! Ros som ros fortjent. Og ris…som ris fortjent.

Her er en klage jeg skrev til KIWI forrige uke. Rett under kan du lese svaret jeg fikk. Det hjelper å si i fra!

Hei,

Så i dag fikk jeg svar

Hei Linda Sensurert på grunn av paranoia

Med vennlig hilsen
for Martin G. Haug
Distriktssjef
KIWI Region Oslofjord

——-

Så nå skal jeg kjøpe dårlig frukt for 200,- og levere tilbake. Slik at jeg har 400,-. Lurer på hvor langt jeg kan strekke det? Handle for 400,- et annet sted og levere alt tilbake slik at jeg ender opp med 800,- og kan ta meg en god tur på by’n til helgen? haha!

Yours sincerely, Nattkvinnen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

• jeg kjøper alltid en flaske ketchup når vi skal ha pølser. Jeg har pt 7 flasker i kjøleskapet. Bare fem flasker sennep. Der er jeg tydeligvis litt slæckere.
• jeg kjøper alltid en tube med majones når vi skal ha reker.
• jeg kjøper alltid kanel når jeg skal ha risgrøt.

Dette resulterer i at jeg har alt for mange ketchupflasker, majones og kanel. Hva skal jeg med det, og vil det ingen ende ta?

Har du det slik med noe?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Åh hvordan vi elsker å grave i andre menneskers privatliv. Jeg selv er intet unntak.

Tone Damli Aaberge har fine pupper. Men det har Mariann også.

De er bare vanlige folk som deg og meg. Bortsett fra at noen er kanskje mer spennende enn deg og meg? Men når alt kommer til alt, så er vi like. Pupper, fitte og pikk.

Bare noen som har mindre hjerne enn andre. Jaja.

//Nattkvinnen       

Dette er en link. Siden jeg ikke kan med hånden på hjertet kan si at jeg overholder lov om opphavsrett hvis jeg publiserer noe her inne, så må jeg linke til et annet sted.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende